“For noen år siden la jeg ut på verdens vakreste sjøreise, med Hurtigruta, en femtiårspresang til meg selv. Presangen ble pakket opp midt i august.

Skipet stevnet ut fra Bergen, sola skinte varmt på oss, og jeg følte at verden smilte sitt bredeste smil. Bølgene vugget sånn passe, maten smakte fortreffelig – jeg hadde følelsen av å befinne meg i en luksuriøs turistbrosjyre! I Bodø var det utrolig nok vindstille, og over Vestfjorden bare en behagelig bris. Tidlig på kvelden var vi i land i Svolvær. Stemningsskiftet som kom på vei mot Sortland overraska meg…

Skumringen la seg rundt oss da skuta gled inn i Trollfjorden like før midnatt. På dekk var det trollfest for turister som skålte, hylte og skrek for anledningen. Jeg bør kanskje nevne at røykeloven allerede hadde eksistert noen år, og ble håndhevet om bord.

I bunnen av Trollfjorden – som er så smal at Hurtigruta under snuing må manøvreres lydløst om sin egen akse for ikke å skrape borti fjellveggene – kjenner jeg angsten komme krypende. Jeg begynner å få skikkelig hetta.

Da får jeg plutselig øye på en nokså målbevisst dame i flagrende gevanter som kommer taktfast gående over dekk med en tent sigarett, i min retning.. Hun stopper opp foran meg og legger ut om hvor mange ganger hun har tatt turen, om hvor fint alt alltid har gått, om at hun er interessert i psykologi, har bodd sørpå i mange år, og så videre.. Om jeg kan skimte de fine små blomstene som vokser på fjellhyllene, der? Hun peker og vifter med røyken. Nordlending, selvsagt!

Hennes gode humør og avslappede stil smitter over på meg, og med ett er all uro som blåst bort. Damen går så fort videre mot salongdøra på dekk og seiler inn gjennom glassdøra med sigaretten fortsatt glødende – og borte blir hun.

Jeg syns det hele er så rart. Jeg går inn og leter etter henne, for å takke henne, da det går opp for meg at hun faktisk er borte..

Dama hadde simpelthen gått opp i røyk! Hvem var hun egentlig? Hvor kom hun fra?

Jeg vet ikke. Men jeg har virkelig fundert på episoden.

Har jeg en åndelig hjelper som kan inspirere helt vanlige mennesker til intuitivt å trå til så impulsivt?

Eller kan et slags åndsvesen i menneskekropp bli sendt inn i fem minutter bare for å fikse en situasjon, liksom? Selv i dag undres jeg…

Uansett – i dag vet jeg at hun var en hjelper som kom meg til unnsetning da jeg trengte det som mest. “

Skrevet av Kaja Ødegaard.