FAREN TIL INGEBORG DØR I EN DRUKNINGSULYKKE

Sommeren 1934 druknet byfogd Ludvig Dahl under et bad på Hankø. Den eneste som var vitne til ulykken, var datteren og mediumet Ingeborg Køber. Det ble utrolig mye oppmerksomhet omkring hendelsen, fordi hans nærmeste venner og medarbeidere hevdet at døden var blitt forutsagt i mediumseanser, først i et “tallbrev” gitt nøyaktig ett år i forveien, senere gjentatt i ulike former og mer eller mindre tydelig i andre seanser. Materialet ble presentert i Selskapet for Psykisk Forskning i oktober 1934, og gjengitt i avisene straks etterpå. Forutsigelsene som var ment som en triumf for spiritismen, førte isteden til en voldsom debatt og tidenes største offentlige heksejakt på noe menneske i datidens Norge.

Spiritismen hadde mange tilhengere i Europa i mellomkrigstiden og ble tatt svært alvorlig. For mange var den blitt en form for religion, minst like troverdig som den tradisjonelle kristentroen. For fritenkerne var spiritismen en ny og skremmende overtro, og det ble en heftig kamp mot denne overtroen.

Debattene begynte å rase i landets aviser, og saken ble først og fremst en ideologisk kamp mellom radikale fritenkere på den ene siden og mer konservative, borgerlige kulturpersonligheter på den andre.

RYKTER, SPEKULASJONER OG RETTSLIGE SKRITT

Høyesterettsdommer Thomas Bonnevie, en av datidens mest kjente fritenkere og dessuten fetter av Ludvig Dahl, reagerte skarpt mot Ingeborg Køber, og endte med å oversende et anklageskrift til påtalemyndighetene der han beskyldte henne for å ha myrdet sin egen far. Da Ingeborg ble kjent med dette brevet, anmodet hun selv om at det måtte bli satt i gang rettslig etterforskning i saken, og den 21. februar 1935 ble forhørene åpnet i Oslo forhørsrett.

Som rettsoppnevnte sakkyndige møtte professor Ragnar Vogt, professor Francis Harbitz og overlege Johan Scharffenberg. Forhørene ble avsluttet den 23. mars, og etter at de sakkyndige hadde avlagt uttalelse, ble saken henlagt av påtalemyndigheten.

J. Scharffenberg fremsatte imidlertid i to artikler i Aftenposten (5. juni og 12. juni) en teori om at fru Køber hadde fremkalt nakkebruddet til byfogden ved plutselig å ha bøyd farens hode bakover for deretter å ha skjøvet ham ut i vannet.

I brev av 18. juni ba så høyesterettsdommer Bonnevie om at påtalemyndigheten tok saken opp igjen, men dette ble avslått ved brev av 24. juni.

MOREN TIL INGEBORG BEGÅR SELVMORD

I den rettslige forundersøkelsen som fulgte etter Bonnevies anklager, ble forholdene i Dahls familie satt i sentrum. Det viste seg etter hvert at Ludvig Dahls aktiviteter hadde satt ham i gjeld. Kasserer ved byfogdembetet var hans kone, Dagny Dahl, og hun hadde gjort underslag i inngåtte statsskatter og holdt det skjult i familien, ved å ikke bokføre det. I alt skyldte byfogden 60 000 kroner. Denne gjelden var så blitt dekket som følge av at Ludvig Dahl hadde en ulykkesforsikring som ble utbetalt etter hans død. Underslaget ble avdekket i en rapport 10. oktober 1935 fra Finansdepartementet. Da alt dette kom for dagen kort etter den første rettslige forundersøkelsen, tok Dagny Dahl sitt eget liv etter å ha etterlatt seg et brev der hun erkjente underslaget.

Politiet iverksatte etterforskning i forbindelse med underslaget, men saken ble henlagt 20. november, da den ble ansett som oppklart, og at det var grunn til å anta at fru Dagny Dahl ikke hadde noen medskyldige

GJENOPPTAGELSE AV ETTERFORSKNINGEN

Bonnevie og Scharffenberg ga seg ikke i at saken med Ingeborg Køber måtte gjenopptas, og fortsatte sine skriverier i brev og avisinnlegg.

Riksadvokaten innhentet uttalelser fra politimester og statsadvokat, og skrev i et brev av 2. desember 1935 at etterforskningen burde gjenopptas “med særlig sikte på om det kunne antas at byfogd Dahl hadde berøvet seg selv livet, med eller uten medvirkning av fru Køber, eller om det kunne antas at fru Køber i bevisst eller ubevisst tilstand hadde forvoldt byfogdens død”.

I månedene som fulgte ble det så foretatt omfattende undersøkelser, og den 23. april 1936 ble fru Køber varetektsfengslet, siktet for å ha forvoldt sin fars død, subsidiært for medvirkning til selvmord. Fengslingskjennelsen ble påkjært av fru Købers forsvarer, og 13. mai omgjorde forhørsretten sin tidligere beslutning. Denne beslutningen ble så påkjært av påtalemyndigheten, og fru Køber ble foreløpig ikke løslatt. Den 29. mai besluttet Høyesteretts kjæremålsutvalg med to mot en stemme at fru Køber skulle fengsles.

Ingeborg Køber satt fengslet i 6 måneder, fram til 5. oktober 1936.

Den rettslige forundersøkelsen ble først avsluttet den 24. februar 1937. Da var det avhørt 80 vitner og foretatt en bevisopptagelse i Danmark. Rettskjemiker Charles Bruff var oppnevnt for å åpne og granske noen forseglede brev som stammet fra familiens seanser.

Den 26. april 1937 foreslo politiet at Ingeborg Køber skulle settes under tiltale for drap og bedrageri, subsidiært at det ble reist sikringssak mot henne. Statsadvokaten foreslo imidlertid i sin innstilling den 3. juli at saken skulle henlegges “på grunn av bevisets stilling”, og Riksadvokaten kom til samme resultat i brev av 7. juli 1937, da han fant at bevisene mot fru Køber ikke var tilstrekkelige.

Ingeborg Køber fikk hele sitt privatliv, personlighet og væremåte brettet ut for all offentlighet, debattene om henne i alle landets aviser raste, og motstanderne av spiritismen gjorde det de kunne for å stoppe det de kalte overtro. Det ble fra kritikerne av spiritismen hevdet at Ingeborg som medium var en svindlerske, og at det hun drev med måtte forbys og stoppes, da spiritisme var meget farlig og kunne gjøre stor skade på folk.

En skikkelig heksejakt, hvor de som var sakkyndige også hevdet at hun var både naiv og dum.

Ingeborg søkte om billighetserstatning fra Stortinget i 1938, men fikk avslag.

SPEKULERINGENE FORTSETTER

Det er ganske mange i ettertid som fortsatt har skullet synse og mene noe i anledning tragedien om Ingeborgs far, om hvorvidt det var mord eller ikke.

Spekuleringene fortsetter inn i vår tid, med nye forfatterspirer uten at det fremkommer noe nytt i sakens anledning, annet enn deres egne subjektive overbevisninger om skyld. Jeg har lest alt av bøker jeg har kommet over om Ingeborg, og har i grunnen bare 1 bok anbefaling å komme med til dere. Og det er Tor Edvin Dahls sin bok fra 1975 kalt ” Død, hvor er din brodd?”.

Jeg opplever at boka til Tor Edvin Dahl er mest nøytral i fakta om saken, og syns vel at boka til Ivo de Figueiredo er en dårlig kopi av Tor Edvin sin bok fra 1975. Tor Edvin Dahl sin bok fra 1975 er nå best mener jeg! Bare synd det er omtrent komplett umulig å få kjøpt den i dag. Skulle så gjerne eiet et eksemplar av den.

Personlig hadde jeg likt bedre om forlaget hadde kunnet utgi Tor Edvin Dahls bok på ny, i stedet for at Ivo de Figueiredo har brukt store deler av Tor Edvin Dahl sitt bokverk fra 1975, i en slags ”light-versjon” iblandet Figueiredo sine egne subjektive meninger om at Ingeborg var skyldig. Hvilket Figueiredo faktisk heller ikke er i stand til å bevise, da dette fortsatt blir stående som gjetninger. Intensjonen til Figueiredo er muligens å skape en fortsatt kritisk debatt i dag, når det gjelder mediumskap og synske, og hvorvidt man faktisk kan eller bør prate med de døde… ?

AVSLUTNING AV MEDIUMSKAPET

Ingeborg var et transemedium og et fysisk medium, og hun hjalp mange hundre mennesker som medium. Som følge av den vanskelige tiden i sitt liv, la hun nok mediumskapet sitt mer eller mindre på hylla… Hun og mannen flyttet også ut av Norge, nærmere bestemt til Danmark, hvor de fortsatte å leve sine liv videre.

skrevet av ©️Adele Leyha

http://aandekommunikasjon.com