For mange år siden, en gang jeg var ute og kjørte bil, ble jeg vist en rødfarge fra en av hjelperne mine. Omtrent som et rødt lys. På den tiden pleide jeg og to av hjelperne ofte å konversere litt når jeg kjørte bil på landeveien. Jeg hadde to såkalte ”gledeshjelpere” som fulgte meg i tykt og tynt ute på langkjøringer utenfor bygrensa, og de fikk meg alltid i så super godt humør, og på den måten ble ikke kjøreturen så lang og kjedelig.
Så mens jeg satt der og kjørte, viste hjelperen meg plutselig fargen rød, nærmest som et rødt lys, og jeg trodde først at dette var en ”ny lek” fra den andre siden, som handlet om å sende meg ulike farger. Jeg driver mye med healing, og ser ofte hvilke farger folk trenger, og akkurat i den perioden var jeg antagelig litt overfokusert på healing, og tenkte umiddelbart at ”dette har med healing å gjøre.”
Jeg oppmuntret derfor hjelperen min. Jeg ba han sende meg flere farger. Hvilket han absolutt ikke gjorde, i stedet viste han meg dette røde lyset to ganger til. Jeg skulle akkurat til å spørre videre hva han egentlige mente, da plutselig et kraftig rødt lys fra en fotoboks lyste opp og blendet mine øyne. BLINK!! Så var jeg blitt fotografert, gitt… Slukøret tittet jeg på speedometeret, og så at jeg lå 10 km/t over fartsgrensen. Og så skjønte jeg plutselig hva han hadde prøvd å fortelle…. Jeg må også nevne at jeg ikke liker at hjelperen av og til sier at jeg er ”sen”. Det er ikke vondt ment fra hans side, men jeg tar det likevel ille opp, for jeg syns jo gjerne at de kunne fortalt så jeg forsto hva de mente med en gang. Men, slik fungerer det altså ikke, oss i mellom. Ofte kan de slenge ut noe, som jeg ikke skjønner bæret av før på kvelden, og da kan temaet de har pratet om plutselig dukke opp på tv eller noe annet. Da pleier jeg å bli ganske så imponert og tankefull over deres virkelighet. Men ofte kan det også ta uker og måneder fra de sier noe, til jeg skjønner det. Og det de sier kan virkelig gå på ”Repeat!”.
Bare tenk selv hvor frustrerende det er å høre noe du ikke skjønner om og om igjen.
”Bro…. berg…… bro……berg…..”. Om og om igjen med jevne mellomrom. Vet ikke hvor mange ganger de har sagt dette. Og jeg tenker, hvilken bro? En bro over et berg? Så teit..! Så vet jeg jo at de ga meg navnet Ernst for en årrekke siden. Ha ha! Så viser det seg at det er et fysisk medium, død riktignok, men han het Ernst Broberg. Ja, og hva vil de så videre med dette? Jeg aner ikke. Men jeg er veldig interessert i fysisk mediumskap.
En annen gang hørte jeg: ”Rosa Parvin” i over et halvt år. Jeg skjønte ikke hva Parvin var for noe… Og lurte igjen på fargen rosa? Trenger jeg mer rosa??? Tok meg et halvt år å finne ut at det var et tegnemedium som het Rosa Parvin. Og ja, jeg er interessert i tegne mediumskap også jeg.
Så var det denne Maurice Barbanell. Jo, han har også vært på besøk. Og nei, jeg hadde ikke greie på hvem han var. Men, ja, han var også et medium. Jeg vet fortsatt ikke hvorfor eller hva de snakker om bestandig, men jeg synes jo det begynner å bli litt interessant, i motsetning til i begynnelsen når jeg ikke skjønte noe som helst.
Hjelperne har i grunnen en ganske utrolig stor tålmodighet. Tenk hvor vanskelig det ofte kan være å nå fram med noe til oss. Fange oppmerksomheten vår, få oss til å skjønne. Har ikke tall på hvor mange ganger jeg har blitt kjempe frustrert og sint fordi jeg ikke forstår ting de sier med en gang. Men det jeg er lykkelig over, er deres engasjement, og at de ikke gir opp. Som de sier til meg i tunge stunder: ”Vi svikter aldri.”
Veien min fram til i dag, har ikke vært enkel, åndelig sett. Ting har ikke dalt ned i hodet på meg. Ingenting har vært selvsagt fra den andre siden. En periode forlangte jeg å få byttet ut en av mine hjelpere, jeg var absolutt ikke fornøyd med samarbeidet vårt, og hva han sa til meg. Han var kommunikatoren min, men det ble litt anstrengt mellom oss etter hvert som jeg ikke forsto eller skjønte hva han snakket om, og jeg ble så til de grader frustrert at jeg fikk nok. Så kom det en ny hjelper, som liknet veldig i energien på den første hjelperen, men det var ikke han første selv om de var like, og den første hjelperen ble satt på vent av dørvokteren min. Jeg var ikke helt fornøyd med at de var så like i energien heller, men det ble det ikke tatt mye hensyn til. Så interessen min dalte jo litt. Og slik var det noen år. Den første hjelperen som ble satt på vent. Jeg var ordentlig skuffet over at han ikke sa ting på en annen måte som jeg forsto. Jeg ble rett og slett så innmari sur til slutt. Men han var ikke sur på meg… bare litt egen eller sta på sin rare måte. Han forsto ikke helt meg. I dag er det greit mellom oss, jeg har lært mye og kan håndtere ting på en annen måte. Samtidig vet jeg at han første hjelperen en dag kommer til å bli en flink guide for noen. Og det gjør meg litt stolt, for han har jo også lært mye, gjennom meg.
Hjelperne mine skjønner heller ikke absolutt alt jeg driver med her på jorden heller. Noen hjelpere vil gjerne vite mer om hva jeg driver med innimellom, og de kan spørre meg ut sånn litt av og til. ”Fortell” sier de.
Og ellers kan jeg meddele dere om at det verken før eller siden har blinket rødt lys fra fotobokser eller hjelpere ute i trafikken. Heretter passer jeg alltid på farten. Det forble med bare den ene gangen. Og jeg har også forklart hjelperne dette med hastighet, fartsskilter og førerkort. Noe som medførte at de plutselig begynte å si fra til meg når det er politi kontroller på veiene. Hvilket jeg nå også får beskjed om god tid i forveien, gjerne dagen før. Dermed kan jeg sette av god tid, uten stresse. Men det kostet meg jo litt sånn helt, helt, til å begynne med da….
Moralen i dette er at du kommer til å møte motgang, frustrasjoner, ikke alltid forstå og innimellom må du forsake mye, men på den annen side, gleden er stor over gjenvunnet tillit og fornyet håp om at det meste faktisk er mulig og går an. Idag ville jeg ikke vært foruten kontakten og det helt spesielle båndet jeg har til mine hjelpere. Vi har mye gøy sammen. Og det deler vi gjerne med andre!
hilsen
©️Adele Leyha
Fint å høre at det har tatt tid for andre også. Synes de gir meg lite beskjeder, men det er vel muligens min evne til å tolke informasjonen også. Skjønner at det gjelder å ikke gi opp